søndag 1. november 2009

Jeg hater kuer...



Er det noe jeg er litt skeptisk til så er det kuer. Jeg kan ikke noe for det, det har bare alltid vært sånn. Mamma påstår at jeg var det allerede da jeg var født. Jeg var vel omtrent 5 år gammel da jeg så en ku for første gang på ordentlig. Før vi skulle gå inn sa jeg at jeg ikke ville inn fordi jeg var redd for kuer jeg. Mamma lurte litt, "javel, redd for ku ja, ho har vel aldri sett en ku før?". Jeg tok motet til meg og ble med inn i fjøset. Riktignok så gikk jeg ikke selv, jeg satt på armen til Eli. Etter fjøsturen var jeg fortsatt redd for kuer. Jeg vet ikke hva jeg var redd for, men skumle det var dem. Jeg mener å huske at jeg trodde de hadde hoggtenner...


"Fetter" Balder

Dette er noe som henger igjen. Da jeg var rundt 15 år skulle jeg teste ut dette på nytt. "Herregud, jeg kan vel ikke være redd for kuer fortsatt vel?" Vi var på sykkeltur hjem fra fotballtrening og det sto en ku med hode ut av et gjerde og jeg tenkte at jeg fikk hilse på den. Dum idé. Jeg stoppet sykkelen og lente meg forsiktig frem mot kua. Det var vel bare ti cm mellom oss da kua plutselig fant ut at den skulle si "Møøøøøø" skikkelig høyt og rygge alt den kunne. Jeg fulgte dens eksempel og rygget i en voldsom fart. Det var sykkel, armer og bein om hverandre. Jeg konkluderte med at jeg fortatt var skeptisk til disse dyra. På veien hjem brukte vi alltid å synge, og jeg sang "jeg hater kuer"- for full hals.

Millan og Rocky - hestene på gården der mamma bor

Et tredje møte med disse dyra fikk jeg da jeg var med for å hente høy på en gård. Etter at vi var ferdige med det vi skulle foreslo ho jeg var sammen med at vi skulle inn og titte på kalvene. Ja, akkurat tenkte jeg, det er en ting vi gjøre. Kremt. Det gikk fint, vi gikk forbi de store kuene og inn til kalvene. Søte dyr, ja greit nok. Men når dem nettopp har fått lapp i øre da er dem ikke akkurat rolige og avbalanserte. Men men, jeg var jo sammen med flere folk så det var null stress. Ja, plutselig var alle borte og jeg var alene igjen der inne. Hyggelig. Hva gjør man nå? Skal man gå ut helt på egenhånd eller skal man bare stå der til man blir savnet? Etter en stund bestemte jeg meg for det første alternativet. Ut døra og forbi dem megastore, menneskespisende dyra. Heldigvis var flokken min der ute og jeg overlevde. Utrolig nok.


Noen kattunger på gården...

Det ryktes at det er snille dyr. Javel, dem om det, JEG synes dem er litt smånifse fortsatt, selv om jeg vet dem ikke er farlig. Alle andre dyr går greit, hester, hunder, katter og kaniner. Null problem, men kuer? Nei takk! Selv om man høres litt tilbakestående ut når man ikke liker kuer. Men hvorfor kan ikke jeg mislike kuer når folk er redde for hester?


Åsne og Chilli - to kaniner jeg hadde før

3 kommentarer:

  1. Er du arvli`belasta fra tanta de eller? Snakker om kuer.....livreeeeed...

    SvarSlett
  2. Hehe, se der ja, det er der jeg har det fra vettø! Møkkadyr... Skumle..

    SvarSlett
  3. Ida...du har blitt tagget inne hos meg!!!!!

    SvarSlett

Takk for at du legger igjen et lite spor :)