Is i magen...

Det er et uttrykk som sier at man skal ha ”is i magen”. Jeg lurer litt på hva man mener med akkurat dette. Skal man gå rundt med en kald klump inni seg? Blir man ikke kald og kynisk av slikt? Så vidt jeg vet er det ikke deilig å ha en klump i magen, i alle fall ikke hvis den er kald i tillegg. Nei, man mener nok noe helt annet. At man skal være kald og rolig, la tingene gå sin gang og vente på den rette anledningen. Det er ikke så veldig lett synes jeg. Heller ikke veldig morsomt. Hvordan skal man klare å holde seg rolig, når man mest av alt har lyst til at ting skal skje akkurat nå og ikke om en stund?

Min første jul - ingenting å smile av

Det blir som da jeg var liten og jeg ventet på å få åpne gavene på julaften. Jeg våknet tidlig opp på morgenen, snek i julestrømpa og ventet spent på hva alle gavene under juletre innehold. Hva skulle jeg være så heldig å få i år? Fikk jeg en av mine høyeste ønsker, eller var det noe annet fint som lå der? Vi sto opp tidlig på julaften, tidligere enn ellers i ferien.. Klokken åtte var familien samlet til frokost. Det var ikke bare den lille familien vår, men bestemor, tanter og onkler. Alt det ”gode” var spart til denne frokosten. Nybakt hvetekake, hjemmelaget jordbærsyltetøy og røkt ål er noe av tingene vi kunne fråtse i. Mange timer kunne vi sitte der, spise og snakke og vente i spenning på den store kvelden.

Vi har mange tradisjoner i forbindelse med julen, så jeg rakk aldri å kjede meg samme hvor spent jeg var. Etter ”juleotta” dro tante og jeg til kirken for å tenne lys på graven til farfar. Det har vi gjort så lenge jeg kan huske. En gang skal jeg vist ha spurt med høy stemme ”står jeg oppå farfar nå?” til min tantes fortvilelse.

Ventetiden virket uendelig lang da jeg var liten, men nå er alt så annerledes. Det er ikke lenger kjedelig å dra til kirken for å spille eller høre på dem som spiller, og alt virker bare så koselig. Middagen kan drøye ut utenatt det gjør noe særlig fra eller til. Alt har blitt kos, ikke bare spenning. Det var kos før også, men nå er alt så annerledes. Kanskje det har noe med at jeg begynner å bli "stor" og at jeg ikke er hjemme så mye? Eller har jeg rett og slett fått litt mer is i magen? Jeg er fortsatt like rastløs og utålmodig i enkelte situasjonen, så da er det vel greit at det finnes folk som minner meg på dette i ny og ne. Selv om jeg synes det høres mye mer morsomt ut med is, nonstop og peanøtter!