Ro ro til fiskeskjær..

Søndag dro vi ut en tur for å prøve fiskelykken.. Etter å ha tøffet i et kvarters tid med snekka kom vi ut til singleøya og vi gjorde oss klare for å ta i mot makrellen.. Litt strev med å få dreggen til å ligge, men vi fikk omsider lagt oss til ro. Sjøen stilnet også etterhvert og det ble en vakker kveld på sjøen, hvis man ser bort i fra alle de hensynsløse båtførerene som cruiset forbi. Makrellen lot derimot vente på seg i vår båt, det var bare resten av slekta i nabobåten som fikk napp etter napp..

Tiden ruslet av sted og det var riktig så avslappende å sitte der med en kopp kaffe og skravle løst om alt og ingenting med pappa og Nina. Makrellen var ikke å se noen steder bortsett fra på ekkoloddet.. Det rykket pluselig til i snøret mitt og jeg livnet til. Var det en makrell som snuste på snøret tro? Etter enda et par rykk bestemte jeg meg for å dra opp å se hva det var for noe. Skuffelsen var stor da jeg fikk se at snøret var fullt av brennmanet. Det var ikke annet enn å få vekk maneten og agne på nytt. Ikke nok med det, brennmaneten ga seg ikke med det første.. Etter tre-fire ganger med agnbytte slapp jeg snøre ut for siste gang, men nå med sild fra onkel petter. Hadde silda noe å si?

Det gjorde susen, eller var det manet nå igjen? Det nappet mye sterkere denne gangen, kanskje det var fisk? Jeg rykket til et par ganger før jeg bestemte meg for å se hva fangsten var. Pappa var i gang med å dra opp snøre sitt, bare jeg ikke hadde fått han på kroken.. Jeg var veldig skeptisk, men så fikk jeg se den, en stor makrell! Jeg ble så overrasket at det var bare så vidt at jeg fikk den ombord.. Makrellen ville ikke gi seg uten kamp, og det ble blod over alt, men nå var den endelig fanget.

Så da ble det både kokt og stekt makrell i bryggerhuset hos bestemor til kveldsmat.
Nam nam!