Snurrehuska...

Jeg husker den gangen jeg begynte på Ullerøy barneskole. Det største høydepunktet med dagen var da vi hadde friminutt, en skal tidlig krøkes. Da var det ut av døra i full fart ned til snurrehuska. Vi sto i kø, og som barn flest hadde vi strenge regler for hvor mange runder og for hvor lenge hver og en fikk snurre rundt på den. Det hele var bare fryd og gammen, og stort sett så var vi gode venner.
Helt til den dagen kommunen kom på besøk. De skulle ta vekk snurrehuska og det store, fine klatrestativet vi brukte å hoppe ned fra! Vi var i opprør, og vi fikk kommunefolka til å love at de skulle komme tilbake med en ny snurrehuske til oss, bare at den skulle være i metall. De sa nemlig at den andre var blitt for farlig, den var råtten. (Ja, særlig!)
Det skjedde aldri, vi fikk aldri noen ny snurrehuske til Ullerøy barneskole. Jeg har faktisk ikke sett lignende siden. De nye lekestativene var moro nok de, men alle var vi enige om at savnet av snurrehuska var stort. Vi har snakket en del om det etter den gangen, og jeg tror nok at alle som har opplevd den på Ullerøyskolen er enige. Den var moro!
Gleden var derfor stor da jeg i høst fikk se at vi hadde en slik snurrehuske, riktignok i metall, men fortsatt en snurrehuske, her i Trondheim. Etter å ha gått forbi den et par ganger dristet Martine og jeg oss til å prøve den. Det var like moro som før, og jeg husket meg inn i barndommen igjen. Nå har jeg endelig fått tatt bilde av den, og regner med at Ullerøyfolk strømmer til Møllenberg for å huske snart..